Sånn går nu dagan...

Han sa: "din sletterpeis!"
Noen trodde han snakket om kua som feis.
Andre ristet stille på hodet
Hva er det som skjer med store Frode?
Noen ville bare snu seg bort
de gjorde det jommen ganske så fort
noen smilte og lo så smått
latet som de hørte riktig så godt
noen husket ikke lenger hva som ble sagt
de var forlengst tatt av glamselens makt
Noen hørte lyden, men skjønte ikke fra hvem
sakte går dagene på byens gamlehjem

Beklager Christian. Jeg ble bare plutselig så inspirert. Men du er nestemann ut! Lover!

Jeg kan se akkurat det jeg vil, men i dag vil jeg se så mye lenger.

Du ser på meg. Smiler. Så ser du bort. Går videre. Nedover gatene fulle av folk. Forsvinner i mengden. Jeg kjenner lukten av deg fremdeles. Den har satt seg i neseborene mine. Den har satt seg i tankene mine. Den har satt seg i minnene mine. Jeg glemmer den ikke. Den kan bli borte. Distrahert. Som nå, av pølseboden. Eller lukten av den første frosten. Men den kommer tilbake om jeg vil det eller ikke.

Der ser du meg igjen. “Hei”, sier du. Jeg prøver å svare, men bokstavene setter seg fast halsen. Jeg må kremete, så kommer de. “Hei”. Du går et skritt fremover i køen. Min kø rykker ikke fremover. Det blir ikke plass til flere ord. Du ser på meg, smiler og tar enda et skritt fremover. Betaler snusboksen, nikker til meg og går. Jeg ser ryggen din. Jeg skulle ønske jeg så øynene dine.

Jeg setter meg ned ved et av bordene. Jeg sitte alene. Forsøker å lese avisen. Du kommer inn døren. Jeg klarer ikke lese. Jeg ser inn i arkene. Forsøker å konsentrere meg, men bokstavene flyter utover. Jeg kan høre at du skal ha en kaffe. Helt vanlig kaffe. Du drikker altså helt vanlig kaffe. Enten er du blakk, eller så er mest glad i vanlig, svart kaffe. Jeg drikker en kopp te. Kanskje du ikke liker te. Kanskje synes det er typisk jentete og kjedelig. Jeg skulle ønske jeg hadde kjøpt meg en kopp kaffe. Men det gjorde jeg ikke. Du går innover i rommet. Jeg legger avisen ned et øyeblikk. Du ser meg og smiler. “Er du ferdig med den?” spør du. “ja.” Sier jeg. Og er ikke ferdig. Jeg har ikke fått lest mer enn èn side. “Kan jeg låne den?” spør du. “Ja” sier jeg, og rekker den mot deg. Du smiler enda en gang, tar i mot og går videre inn i rommet. Jeg har ingen avis. Jeg ser ned i tekoppen min. Den er tom, så jeg går.

Det er snart jul. Snøen laver ned. Jeg star og ser på en bok. “Hei,” sier du, og står bak meg. “Skal du kjøpe bøker?” “Ja,” sier jeg. “Hvilken er det?” spør du og tar boken ut av hånden min. Du kommer borti fingrene mine. Var det med vilje? Du kan få ta hånden min. Om du vil. “Denne er bra!” sier du. “Ja,” sier jeg. Du smiler. Jeg kjenner fortsatt fingrene dine mot mine. Du var varm. “Der kommer trikken min.” sier du, gir meg boken mens du løper ut og vinker til meg.

Jeg sitter på trikken. Du går forbi på gaten. Jeg ser deg. Du har på deg den grønne jakka. Du ser ikke meg. Men jeg, jeg kan se akkurat det jeg vil se, men i dag vil jeg se så mye lenger. Jeg vil se meg. Med dine øyne. Hvem er jeg? For deg?



Foto og setning: Silje Nøkland

Grønnsåpe og popcorn

Da jeg satt i sofaen i nabohuset og strakk fram armen for å gripe etter mer popcorn, visste jeg at jeg var hjemme.
Det var rett og slett her jeg ville bo. Jeg kunne se inn i vinduene rett over veien. Mine egne store, gapende vinduer. Uten gardiner. Uten blomster. Bare en liten eske jeg pleide å legge fyrstikker i etter at jeg hadde brukt dem. Jeg hatet å finne brukte fyrstikker i fyrstikkesken. De gjorde det umulig å se når det nærmet seg tiden for å kjøpe en ny eske. Den gnagende “er esken tom, eller er det bare jeg som ikke har letet godt nok”-følelsen var en alt for tung byrde å bære. Og esken hadde blitt min rending. Et symbol på min maniske trang til alltid å ha kontrollen.

Men her. Hos naboen. Her hersket en ro som kunne fått selv en hamster til å ville slå seg til ro. Til å ligge på sofaen med potene på puta, langt vekk fra løpehjul og forventninger om å føde minst ti barn i måneden. Her hos naboen kunne man puste ut. Ligge på den fløyelsmyke sofaen. Strekke seg ut etter popcorn. Kjenne duften av grønnsåpe fra den vaskende Mariann. Nabokonen. Den 80 år gamle nabokonen. Hun vasket gulv og tak. Hun vasket komfyren og akvariet. Hun vasket den vesle hyllen med alle nipsgjenstandene som hang på den striebekledde 70-tallsveggen. Hun vasket og vasket. Og så poppet hun popcorn. Det var det hun gjorde, Mariann.

Mariann likte å vaske. Hun hadde vært søster under krigen. Sykesøster. På en sykestue langt vekk fra allfarvei. Så langt vekk at det var sjeldent å se andre der enn den unge legen. Kandidaten fra Stavanger. Han som ville tjene sitt fedreland, men helst uten å matte gjøre så mye. Han var full av store ord. Fortellinger om storbyen. Om Stavangers travle gater. Om store operasjoner der de hadde reddet pasienter som så og si allerede var døde da de kom frem til operasjonsbordet. På denne lille sykestuen under krigen skjedde det svært lite. Det var her Mariann begynte å vaske. Og siden hadde hun ikke hatt pause med unntak av de få timene hun sov om natten og den stunden det tok henne å spise.

Det var her popcornet kom inn. Popcorn kunne nemlig poppe mens hun vasket. Og så kunne hun ta med seg en munnfull før hun gjøv løs på neste gjenstand.

Og det var dette som gjorde det hele så perfekt. Denne følelsen av å være i et hus der kontrollen hersket. Stålkontrollen. Mariann hadde kontrollen. Over støvet. Og over popcornet. Og ingen kunne ta den fra henne. Mariann var mitt hvilested. Og det var hos henne jeg ville bo. Det var her. Jeg ville bli ett med duften av grønnsåpe.

Jeg reiste meg opp. Tok hatten min og gikk. En dag. En dag skulle jeg bo her. Jeg og Mariann. Det var her, akkurat her, jeg var hjemme.

Skriv meg setningen din, så skal vil jeg skrive historien min

Her er opplegget. Jeg trenger noen setninger. En setning om hva som helst, hvordan som helst. Så lang eller kort du vil. Artig eller seriøs. Så er det bare å følge med de kommende ukene. Se hva som skjer....;) Jeg blir veldig glad for hver setning. Veldig. Du har 5 dager på deg...