Da jeg satt i sofaen i nabohuset og strakk fram armen for å gripe etter mer popcorn, visste jeg at jeg var hjemme.
Det var rett og slett her jeg ville bo. Jeg kunne se inn i vinduene rett over veien. Mine egne store, gapende vinduer. Uten gardiner. Uten blomster. Bare en liten eske jeg pleide å legge fyrstikker i etter at jeg hadde brukt dem. Jeg hatet å finne brukte fyrstikker i fyrstikkesken. De gjorde det umulig å se når det nærmet seg tiden for å kjøpe en ny eske. Den gnagende “er esken tom, eller er det bare jeg som ikke har letet godt nok”-følelsen var en alt for tung byrde å bære. Og esken hadde blitt min rending. Et symbol på min maniske trang til alltid å ha kontrollen.
Men her. Hos naboen. Her hersket en ro som kunne fått selv en hamster til å ville slå seg til ro. Til å ligge på sofaen med potene på puta, langt vekk fra løpehjul og forventninger om å føde minst ti barn i måneden. Her hos naboen kunne man puste ut. Ligge på den fløyelsmyke sofaen. Strekke seg ut etter popcorn. Kjenne duften av grønnsåpe fra den vaskende Mariann. Nabokonen. Den 80 år gamle nabokonen. Hun vasket gulv og tak. Hun vasket komfyren og akvariet. Hun vasket den vesle hyllen med alle nipsgjenstandene som hang på den striebekledde 70-tallsveggen. Hun vasket og vasket. Og så poppet hun popcorn. Det var det hun gjorde, Mariann.
Mariann likte å vaske. Hun hadde vært søster under krigen. Sykesøster. På en sykestue langt vekk fra allfarvei. Så langt vekk at det var sjeldent å se andre der enn den unge legen. Kandidaten fra Stavanger. Han som ville tjene sitt fedreland, men helst uten å matte gjøre så mye. Han var full av store ord. Fortellinger om storbyen. Om Stavangers travle gater. Om store operasjoner der de hadde reddet pasienter som så og si allerede var døde da de kom frem til operasjonsbordet. På denne lille sykestuen under krigen skjedde det svært lite. Det var her Mariann begynte å vaske. Og siden hadde hun ikke hatt pause med unntak av de få timene hun sov om natten og den stunden det tok henne å spise.
Det var her popcornet kom inn. Popcorn kunne nemlig poppe mens hun vasket. Og så kunne hun ta med seg en munnfull før hun gjøv løs på neste gjenstand.
Og det var dette som gjorde det hele så perfekt. Denne følelsen av å være i et hus der kontrollen hersket. Stålkontrollen. Mariann hadde kontrollen. Over støvet. Og over popcornet. Og ingen kunne ta den fra henne. Mariann var mitt hvilested. Og det var hos henne jeg ville bo. Det var her. Jeg ville bli ett med duften av grønnsåpe.
Jeg reiste meg opp. Tok hatten min og gikk. En dag. En dag skulle jeg bo her. Jeg og Mariann. Det var her, akkurat her, jeg var hjemme.
